Har du noen gang følt, at du ikke blir forstått? At folk rundt deg,folk i den sosiale samme verden synes du er annerledes? Vel, hvis ikke du har følt det, så kan jeg si deg en ting: jeg føler det hver jævla dag. Hver dag jeg går på skolen, går ut eller er ute av hjemmet mitt, føler jeg meg annerledes, jeg føler angst og deprisjon. Jeg tenker ofte på selvmord, jeg har tanken i bakhodet hele tiden: hvorfor ikke bare ende livet, hvorfor ikke ende det, så slipper jeg å stresse med mine problemer? Hvorfor skal jeg bære på denne byrden?
Mine problemer er at jeg klarer ikke å være sosial, jeg har problemer med å få meg venner, jeg har vanskeligheter med å starte en samtale, eller føre en samtale, da jeg ikke vet hvordan å starte det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal behandle andre, uten at de blir såret. Å ta sitt eget liv vil på en eller annen måte ødelegge min families liv, og derfor vil jeg ikke det, jeg vil ikke bringe så mye sorg til min familie, da tenker jeg først og fremst på min mor, far og søster, samt venner av meg.
I det siste har livet mitt vært et helvete, i det siste har sår som har grod, åpnet seg. Følelsen av å ikke ha kontroll har streifet sinnet mitt, følelsen av sinne og frustrasjon kommer sakte men sikkert opp.
Følelsen av at de som du kaller venner, behandler deg på en måte som er spesielt (selv om de kanskje mener det godt?). At lærerne og medelever tar avstand fra deg, fordi de tror du bare blir sint.
Jeg vil minne om at kommentarer som er trakasserende og som er ment som sjikane blir politi anmeldt.





